Splinter Cell, First mission!

Hva gjør du her?!?

 

Jeg har, på bloggen min, tidligere nevnt at jeg har en historie som involverer en bror, en kjekk ung, ung mann og en xbox. Vel, her er den!

Det var lørdag, eller teknisk sett søndags morgen, og jeg og den kjekke unge, unge mannen var på vei hjem fra byen. Eller, jeg var på vei hjem, og den kjekke unge, unge mannen fulgte etter. Greit, tenkte jeg, jeg kan saktens ha en gutt med hjem for å spille litt xbox. For disse tyveåringene er ofte veldig gode på xbox, og da kunne jeg jo siden fortelle min bror at SE NÅ HAR JEG KOMMET LENGER ENN DEG!

Eller noe.

Den kjekke unge, unge mannen og jeg rigget oss til på sofaen, og når han prøvde å ta meg på låret prakket jeg en xbox kontroll i neven på han. “Spill!” sa jeg, og så måtte han spille. Splinter Cell, altså. For det får jeg overhodet ikke til, samme hvor god jeg er på Need for Speed.

Den unge, unge mannen spilte og spilte, men kom liksom aldri noe langt. Kanskje han var for full. Kanskje han var for opptatt av å fortelle meg at min bror hadde sagt han kunne gå akkurat hvor han ville, så lenge han ikke gikk hjem til meg. Jeg vet ikke.

Mannen sovnet, og jeg gikk for å dusje av meg fyll og fanteri. Plutselig ringte det på, og min kjære bror kom innom.

“Er han her?” spurte han.
“Ja, du ser vel det!” sa jeg.

Den kjekke unge, unge mannen ble vekket av en sint, sint bror. “SPLINTER CELL!” ropte den unge, unge mannen da han våknet, med et forskremt uttrykk i ansiktet.
“Hvor faen tror du at du er?” spurte min kjære bror.
“SPLINTER CELL, FIRST MISSION!” ropte den unge, unge mannen.

Joda, det stemte, han kom jo aldri lenger enn first mission hjemme hos meg.

Forfatterinnen skriver til daglig på sin egen blogg, Sukkerspinneriet. Her skriver hun om studinelivet fra innsiden, med alle de utfordringene det bringer.

 

 
ToppBlogg - toppliste for bloggere