Bastion

For ett år siden lastet jeg ned mitt første spill fra Xbox Live Arcade. Spillet var Limbo, og det blåste meg av stolen. Jeg har proklamert flere ganger, også her på bloggen, at det er ett av mine absolutte favorittspill.

Nå er årets Summer of Arcade igang igjen, og jeg dristet meg igjen til å prøve det første spillet som ble sluppet, Bastion. Og jeg er igjen nærmest stum av beundring.

Bastion

Bastion er et spill om en gutt, The Kid. Han våkner i en verden revet i biter av Calamity, en hendelse der hele hans verden er ødelagt, mennesker er borte og alt håp tilsynelatende er ute. Men han kommer seg til en plass kalt Bastion. Her kan han starte på nytt, og sakte men sikkert bygge opp igjen denne siste trygge plass i verden.

Bastion har en helt unik, vakker visuell stil. Det er fargerikt, detaljert, og ser nesten ut som et oljemaleri. Stien og veien blir til mens du går, de ulike brettene du kommer til har en helt egen og særpreget stil. Noen steder er det mørkt og klamt, andre frodige, fargerike og levende.

Selve spillet kan karakteriseres som et rollespill, der du ved å fullfører brett får erfaringspoeng, som du igjen kan bruke til å oppgradere våpen og bonuser, og The Kid stiger i erfaringsnivå. Kampene utkjempes med en blanding av avstandsvåpen og nærkamp, og du får mange ulike kombinasjoner av våpen å velge i. Du har flammekaster, rifler, buer, sverd og hammer. Det er helt opp til deg å velge din favorittkombinasjon, da du kun har mulighet til å ha med deg to av våpnene ut i kamp.

Kampene er like ofte en utfordring for hjernen, som for hastigheten på trykkefingeren. Det er mange ganger like lett å vinne over alle de ulike fiendene når du ser mønsteret de angriper på, når du burde bruke skjoldet ditt og når og fra hvor du burde angripe. Det er en herlig balanse mellom mengde fiender, vanskelighetsgrad og ditt eget nivå i spillet. Du er aldri for sterk, og ingen av utfordringene du møter er for vanskelig.

Men om du skulle synes at spillet er for enkelt, så kan du ved hjelp av ulike idoler skru opp vanskelighetsgraden i spillet. Du kan gjøre fiendene dine sterkere, de kan tåle mer skade, de kan slippe granater når du slår de, og en hel del andre kombinasjoner. Alt disse ulike idolene kan du selv kombinere, og det skaper en helt unik gjenspillbarhet. Jo fler av disse idolene du har aktivert, jo vanskeligere er det. Og gevinsten desto større.

Men det er ordet i spillet som er det vakreste med Bastion. Det er fortellerstemmen som er det unike, den ene tingen som gjør at Bastion svir seg fast i hjernebarken, det ene som er unikt og skiller spillet fra alt annet. Han forteller din historie, en stemme der oppe et sted som beskriver hva du gjør, hva du ser. “Been meaning to install some guardrails,” sier stemmen når du faller utenfor bakken i Bastion. “Kid just raged for a while,” sa den til meg når jeg knuste en haug med esker og ubetydelig ting i et hjørne. Fortelleren gir spillet liv, den gir det en mening og en dybde. Selv om man er nærmest alene i denne verden, har man alltid selskap av stemmen, den mørke slepende stemmen, som aldri sier mer enn han trenger, men som alltid sier nok.

Jeg nærmest befaler alle som har et snev av interesse for spill å teste Bastion. Det koster ikke mye, og du får så mye igjen for det.

Og til slutt vil jeg gi Thomas Heger skryt for en nydelig skrevet artikkel på sin egen blogg, om hvordan han følte det rundt den tragiske hendelsen i Oslo og på Utøya, og hvilken rolle Bastion spilte i det hele for han. Les artikkelen hans her.

G

 
ToppBlogg - toppliste for bloggere